Barnets mening: bli hørt er forskjellig fra å få ansvaret
Forstå barnets rett til å bli hørt, forskjellen mellom medvirkning og beslutning, og hvorfor voksne fortsatt må ta ansvar.
«Barnet skal bli hørt» betyr at barnet skal få en reell mulighet til å fortelle hva det mener i spørsmål som gjelder det. Det betyr ikke at barnet skal avgjøre saken eller bære ansvaret for de voksnes valg. Forskjellen mellom medvirkning og beslutningsansvar er viktig i familielivet og i offentlige saker.
På norsk brukes «høre» både om å oppfatte lyd og om å gi noen innflytelse. I denne sammenhengen er det siste avgjørende. Det er ikke nok at en voksen stiller ett spørsmål og deretter fortsetter som før. Barnets syn må forstås og vurderes sammen med de andre relevante opplysningene.
Et barn forteller om en vanlig tirsdag
I et oppdiktet eksempel skal foreldrene til tolv år gamle Mina finne en ny hverdagsordning etter et brudd. De spør: «Hvem vil du bo hos?» Mina svarer at hun ikke vet. Senere forteller hun at hun gjerne vil fortsette på korpsøvelsen på tirsdager og slippe å ha skoleutstyret på feil sted.
At Mina ikke velger en forelder, betyr ikke at hun mangler synspunkter. Hun har gitt konkret informasjon om livet sitt. Hvis de voksne bare registrerer «vil ikke svare», kan de overse det hun faktisk forsøker å formidle.
Foreldrene kan lytte til behovene uten å gjøre barnet til megler. De må selv avklare transport, utstyr og praktiske avtaler. Mina skal heller ikke måtte forsvare en voksens forslag overfor den andre forelderen.
Hva er forskjellen på disse setningene?
| Setning | Hva barnet får eller pålegges |
|---|---|
| «Du kan fortelle hva som er viktig for deg.» | Mulighet til å uttrykke egne erfaringer |
| «Du må velge hvem av oss som har rett.» | Ansvar for en voksen konflikt |
| «Vi vil forklare hva vi har bestemt, og hvordan vi vurderte det du sa.» | Informasjon og synliggjøring av medvirkningen |
| «Siden du ikke svarte med én gang, har du ingen mening.» | En urimelig tolkning av stillhet |
En voksen bør kunne skille et ønske, et behov og en beslutning. Mina kan ønske at foreldrene flytter sammen igjen. Det betyr ikke at dette er et alternativ de kan gjennomføre. Ønsket er likevel en del av barnets opplevelse og bør ikke avvises som irrelevant bare fordi det ikke kan oppfylles.
Retten til å uttale seg er ikke en plikt til å snakke
Bufdir fremhever at barn har rett til å bli hørt ved samlivsbrudd. Deltakelse i mekling skal bygge på at barnet ønsker det, og må tilpasses barnet. Et barn kan ha behov for tid, en forklaring av situasjonen eller en annen samtaleform enn de voksne først hadde tenkt.
Det er forskjell på å gi en reell mulighet og å presse frem et svar. Barnets alder og modenhet har betydning for hvordan samtalen legges til rette og hvilken vekt synspunktene får. Ingen generell aldersregel kan oversettes til at barnet da må velge en forelder.
I eksemplet kan Mina være mer komfortabel med å fortelle om skoledagen enn med å bruke ord som «fast bosted». Det gjør ikke opplysningene mindre nyttige. Et enkelt språk kan gi bedre medvirkning enn å be barnet godta et juridisk uttrykk det ikke forstår.
Medvirkning i en offentlig sak
Sivilombudets undersøkelse av skoleplassering viser hvorfor medvirkning også er et spørsmål om saksbehandling. En avgjørelse kan få stor betydning for barnets hverdag. Barnet kan vite noe om venner, skolevei og opplevelsen av skolen som ikke kommer tydelig frem i en voksens søknad.
Samtidig kan en offentlig instans ha andre opplysninger og lovregler å vurdere. Barnets mening er ikke automatisk et bindende vedtak. At utfallet blir annerledes enn barnet ønsket, beviser derfor ikke alene at barnet ikke er hørt. Det viktige er om barnet fikk medvirke på en reell måte, og om synspunktene ble vurdert.
Dette kan forklares gjennom to forskjellige spørsmål: «Fikk barnet uttrykke det som var viktig?» og «Ble ønsket oppfylt?» Det første handler om prosessen. Det andre handler om resultatet. De kan ikke brukes som synonymer.
En enkel oversikt for å forstå prosessen
Når du leser om en sak som gjelder et barn, kan du undersøke:
- Hva er det faktisk de voksne eller myndigheten skal avgjøre?
- Hvilken informasjon har barnet fått om saken?
- Hvordan fikk barnet mulighet til å fortelle om egne erfaringer?
- Er barnets syn gjengitt på en måte barnet kunne kjenne igjen?
- Hvem har ansvaret for den endelige vurderingen?
Dette er spørsmål som hjelper med å forstå roller. De er ikke et skjema som kan avgjøre om en bestemt familiesak er lovlig behandlet. I en konkret sak må riktig offentlig instans eller fagperson veilede om reglene som gjelder.
Mina trenger til slutt å få vite hva som skal skje på tirsdag, ikke bare høre at «alle har blitt hørt». En forståelig forklaring kan knytte barnets innspill til den praktiske hverdagen, samtidig som de voksne tar ansvaret for løsningen.
For å forstå hva foreldrene senere skal ta stilling til, kan du lese forskjellen mellom ansvar, bosted og samvær. Barnets erfaringer kan være relevante uten at begrepene får samme betydning.
Les familie og likestilling for bakgrunn, eller bruk familieord og relasjoner når du trenger norske begreper. Beint gir uavhengig læring, ikke avgjørelser om barn. Offentlige kilder er Bufdir om barn i samlivsbrudd og Sivilombudets rapport om barns medvirkning.